Suleiman og Ibrahim var ikke bare forbundet med statens anliggender. Sultanen behandlet sin slave som en venn, bror, og overlot ham ikke bare til regjeringens anliggender, men også til hjertesaker. For å huske i det minste da Suleiman bestemte seg for nisjer med Alexandra Anastasia Lisowska, visste ikke elskerinnen selv om dette, og Ibrahim var klar over alle forhold.
En slik tillit fra den suverene smigret Ibrahim, og etter at han mottok et nytt innlegg av Grand Vizier og signerte ordren om at ingen har rett til å henrette ham, selv ikke sultanen, Ibrahim var stolt av å sette seg på samme nivå med sultan.
Ibrahim snakket oftere og oftere om sin storhet i forhandlinger med den franske ambassadøren, og kalte seg mer enn en gang sultan-øverstkommanderende.
Ibrahim hadde mange uvelkomne som informerte suveren om Pargalas uttalelser, bare Suleiman tilgav vennen hver gang og rådet ham til å bekjempe forfengelighet og stolthet.
Ibrahim elsket og respekterte suveren, men han elsket makt og penger mer.
Ibrahim undergravde til slutt sultanens tillit og sa at han gikk på statsanliggender, og han dro selv til Manisa for å snakke med Mustafa. Selvfølgelig var det ikke uten Alexandra Anastasia Lisowska. Det var hun som fortalte Suleiman hvor storvisiren egentlig var, og foreslo at de forberedte en sammensvergelse mot suveren.
Suleiman ble plaget av tvil i lang tid, men da han fikk tak i forhandlingsprotokollen etter forslag fra Alexandra Anastasia Lisowska med de franske ambassadørene, som Ibrahim tilbrakte, var Suleiman ikke i tvil - hans venn ble hans fiende.
På et møte med ambassadørene kalte Ibrahim herren en løve, og seg selv en tamer, og bemerket at uten hans godkjennelse utstedte ikke suverenisten et eneste dekret. Og det er han - tømmeren, med sin gest bringer løven opp - suveren.
Etter å ha lest protokollen, forstod Suleiman det sanne ansiktet til sin tidligere venn, og bestemte seg for å henrette ham. Men sultanen visste ikke hvordan han skulle gjøre det riktig, så han dro til Qadi Efendi for å få råd.
