Sultan Suleiman betraktet seg selv som en omsorgsfull hersker. Han regjerte for statens beste, strever for å sikre at hans folk ikke trenger noe, at skatten ikke stiger, og de rike ikke tjener på de fattige.
Sultan Suleiman stolte på få av undersåtterne sine, så han forkledde seg ofte og dro til markedet for å finne ut hvordan folket levde og hva han syntes om hans padishah. Folkets mening var viktig for Suleiman.
I mange år hørte Suleiman bare skogstaler om seg selv, folket priste ham og kalte ham verdens erobrer. Men situasjonen endret seg snart.
De siste årene av sitt liv så Suleiman ut til å ha glemt harem, folket og janitsjarene. Han stupte i evig melankoli, der han leste en bok om suveren. Men etter Bayazids henrettelse bestemte suveren likevel å gå ut til folket og lytte til hva folk sier om ham. Naive, trodde virkelig at folk ville rose ham, som før, etter henrettelsen av hans to sønner.
Etter at han hadde byttet klær, dro Suleiman til basaren for å lytte til hva folket snakket om og finne ut hvordan de levde.
Når han nærmet seg en kjøpmann av epler, lærte suverenisten at staten hans var myldrende i gjeld, folk handlet med tap, og janitsjarene kan knapt få endene til å møtes på lønnen som tildeles dem.
Selgeren sa også at vår padishah allerede var gammel og ikke hadde gått på militære kampanjer på lenge. Han drepte først Mustafa, og etter den modige Bayezid, etterlot sin berusede sønn for å styre staten.
En annen kjøpmann kom inn i deres dialog, som sa at de sier at padishah ikke en gang kan gå på toalettet uten hjelp.
Overraskende nok var ordene om henrettelsen av sønnene hans, Suleiman, riktignok harde, men motsto, men kunne ikke stå om hans hjelpeløshet. Suverenen angrep handelsmannen og sa at han var suveren, og la ham nå gjenta sine ord.
Ja, Suleiman erobret mange land, tilbrakte 10 år i militære kampanjer, var kjent for den fantastiske.
Kanskje som mester var han storslått, men som far, en grusom og nådeløs tyrann.
