Under Sovjetunionen lærte vi å spare penger for en regnfull dag, å holde latteren vår tilbake slik at vi ikke ville gråte i morgen, og også å føle oss skyldige for det faktum at vi nå er frie, rolige og lykkelige. "Slutt å lyve - du må komme deg ut!", "Hva om i morgen skjer noe!", "Upraktisk foran naboene!", "Og hva vil folk si!" - alt dette er fra vår sovjetiske fortid! Det er vanskelig å fjerne skjeen fra hodet, veldig vanskelig!
Når jeg kommer hjem fra butikken, er alle så glade for å prøve nye klær og drikke te med deilige søtsaker kun kjøpt at barna allerede snapper fra meg handleposene, pakker ut godteriet og tar på meg klærne som jeg forresten kjøpte for deg selv. Og de gjør ikke noe dårlig, men jeg blir nervøs! Hvorfor? Fordi jeg ble født i Sovjetunionen, og da var nye ting, som dyre søtsaker, en sjeldenhet, og de trengte å bli tatt vare på og elsket!
Husker du hva som ble spist først av nyttårsgaven? Den mest smakløse, og på slutten var det allerede sjokoladens tur. I skjenkene våre var det krukker med erter, mais, majones "i påvente" av en bursdag eller nyttår.
For øynene mine er det fremdeles vinylplater og kassetter for en båndopptaker, en bunke med bøker i hyllene, handlenett og andre sovjetiske attributter. Jeg mener ikke å si at jeg er misfornøyd med fortiden min. Ja, i barndommen vår var ikke alt slik, vi levde etter reglene, vi gikk i kø, vi prøvde å være gode, slik at de ikke snakket dårlig om oss, vi prøvde å lykkes med alt. Men livet i Sovjetunionen var litt anspent. Vi fikk praktisk talt ikke hvile, fordi vi hele tiden trengte noe nyttig for å okkupere fritiden. Så vi ble ikke lykkelige!
For foreldrene våre syntes det å være uanstendig å være lykkelig. Og kjærlighet var ikke spesielt velkommen. Det var nådeløshet, krevende, og alle mine virkelige følelser måtte låses. Offentlig lykke var viktigere enn personlig lykke. Folk jobbet for å komme Unionen til gode. Og det var ingen mening i livet, meningen var bare arbeidskraftens produktivitet! Og dette livet, i påvente av den "Lyse fremtiden", tillot bare ikke å glede seg over livet her og nå. Og vi barna ble vaksinert. Og de innpodet det virkelig! Nå har vi, allerede voksne med sovjetisk barndom, en slags immunitet mot lykke. Vi fortsetter å leve i en slags spenning, selv om Sovjetunionen ikke lenger er 30 år gammel!
Det er så vanskelig for oss å overvinne alle disse sovjetiske stereotypene, at vi ikke klarer å dele oss med våre komplekser og frykt. Og jeg føler meg fortsatt skyldig for å være glad for noe, kjøpe noe dyrt, ikke utsette det for en regnfull dag.
Selv psykologer sier: "Elsk deg selv først!" Men hvordan gjør vi dette hvis vi ikke ble lært om dette i barndommen? Vi lyttet til foreldrene våre, leste sovjetiske bøker, vi trodde på en "lys fremtid". Og hvordan kan vi nå lære barna våre å elske seg selv? Hvordan kan vi lære dette?
Og jeg bestemte meg for å kjempe med meg selv. Nå, hvis jeg liker sjokolade, vil jeg kjøpe dem, ikke karameller, som er billigere. Jeg vil ikke gjøre noe på fridagen - jeg løfter ikke engang en finger. Vi begynte å spise fra et vakkert og dyrt sett med retter, i stedet for å lagre det til en spesiell anledning! Hvis du leser - så bare for fornøyelse, hvis du elsker barna dine - uten forutsetninger og bebreidelser!
Vi må lære å føle lykke! Alle er allerede lei av restene av den sovjetiske fortiden, nå er det på tide å lete etter grunner til og med den minste glede, det er på tide å lære å leve lykkelig!
Den opprinnelige artikkelen er lagt ut her: https://kabluk.me/zhizn/sovetskoe-detstvo-pochemu-nas-ne-nauchili-byt-schastlivymi.html
